ARTIKEL
om haikudigtning

ikke én sommerfugl
mandolinen er også
ustemt

gammal dam
ein frosk hoppar
lyden av vatn
(basho/paal helge haugen)

'Froskediktet' lar vi stå som et godt eksempel på hva haikupoesi dreier seg om: en svært fortettet, litterær diktform som gir leseren opplevelsen av en totalitet – et dikt som alltid er større enn seg selv.

Vi er vitne til et møte mellom det evige og det som skjer i øyeblikket. Eller som haikukjenneren Masahiko Inadomi uttrykker det: "...møtet mellom det som alltid er og det som blir til. Den gamle dammen symboliserer det evige, medan froskens rørsle syner det som skjer nett i augneblinken. Møtet mellom dei gir oss lyden frå vatnet, som for haiku-poeten Basho er livet sjølv. For han gjeld det å sjå ein samanheng i alt, i stort og smått".

Verden i detaljen
Haiku er på mange måter det ultimate minimalistiske diktet! Men samtidig en diktform som tar mål av seg å konkretisere hele verden i små og få detaljer. Verdens mest kjente haikudikt ble skrevet av dikteren Basho for snart firehundre år siden, og blant de mange her i vesten som har gjendiktet de gamle, japanske haikupoetene er den norske lyrikeren Paal Helge Haugen.

Haikudiktet består alltid av tre korte verselinjer. Og i klassisk haikudiktning har den første og siste linja fem stavelser, mens andrelinja har sju stavelser. I vestlig haikupoesi er dette formkravet mer eller mindre forlatt, kanskje først og fremst til fordel for de kunstneriske kravene, som jo ikke er mindre i haikupoesi enn i poesien ellers. En rekke andre formkrav er likevel tatt godt vare på i det vi kan kalle den vestlige haikupoesien.

I Japan - men etterhvert også over store deler av den vestlige verden – skrives det i dag haikudikt i stort omfang. I aviser. I tidsskrift. På arbeidsplasser... Og det vokser opp nye haikuskoler og haikutradisjoner i de mest uante sammenhenger. Flere av verdens mest kjente forfattere har helt eller delvis beskjeftiget seg med haikudiktet. Ezra Pound karakteriserte haikudiktet som "et intellektuelt og følelsesmessig kompleks fanget i øyeblikket". 'Øst er øst og vest er vest, og aldri skal de møtes'. Gjennom haikudiktet er Rudyard Kiplings ord på mange måter blitt gjort til skamme.

De fire store
De fire store i japansk haikupoesi er: Basho (1644-1694), Buson (1715-1783), Issa (1763-1827) og Shiki (1867-1902). Og historien til disse poetene er i grove trekk sammenfallende med det japanske haikudiktets historie. Det hele startet med den japanske haikuskolen Danrain...

For Danrainskolen skilte seg på mange måter fra de andre skolene innenfor japansk haikupoesi. Først og fremst var temavalget i Danrain svært forskjellige fra de spørsmål andre skoler oppholdt seg ved i haikudiktingen. Tema fra folkelivet var inntil da ukjent innenfor denne diktsjangeren. Men også i selve ordbruken representerte skolen noe nytt og uvant. Så skulle også Danrain fostre den største haikupoeten av dem alle; Matsuo Basho.

Matsuo Basho
ble født i 1644, få år etter at de japanske borgerkrigene var slutt. Og samtidig med at han gjorde tjeneste hos en føydalherre studerte han diktekunst. Allerede fra 1672 var han tilknyttet Danrain-skolen og fikk raskt en svært sentral posisjon innenfor tradisjonen.

Men best husker vi nok Basho som vandreren.... Og en vandrer skrev selvsagt sine reisedagbøker. Særlig kjent er kanskje samlinga Oku-no-Hosomichi, der vi blir kjent med livsfilosofien til den store poeten. Han sier: "Sol og måne er vandrarar i hundre generasjonar. Åra som kjem og går, er og vandrarar. Dei som lever livet sitt på elvebåtar, og dei som dreg hestebekslet og såleis går alderen i møte, er og stendig på vandring. Vandring er bustaden for dei alle".

Da Paal Helge Haugen ga ut haikusamlinga si "Blad frå ein austleg hage" på Det Norske Samlaget i 1965, ga Masahiki Inadomi en introduksjonen til haikudiktet (i forordet til PHHs bok). Han sier bl.a. dette om Basho:

"...det som pregar Basho, er at han finn livsverdien i augneblinken, i det som skjer her og no, i møtet mellom det som alltid er og det som blir til. Diktet hans om dammen og frosken plar bli nytta som døme på dette. Den gamle dammen symboliserer det evige, medan froskens rørsle syner det som skjer nett i augneblinken. Møtet mellom dei gir oss lyden frå vatnet, som for haiku-poeten Basho er livet sjølv. For han gjeld det å sjå ein samanheng i alt, i stort og smått. Målet er å oppleva ein totalitet".

mangt minnest eit menneske
når kirsebærtreet blømer
igjen

Basho
Yosano Buson er vel den av "de fire store" som vi vet minst om. Vi vet at han var en stor maler, og det er sagt om Buson at han – i motsetning til Basho – ikke brydde seg om de store universelle spørsmålene. Han forholdt seg kort og godt til denne verden slik den var.

Og fargene utgjorde naturligvis et sentralt element i diktene hans. Jeg siterer igjen Masahiki Inadomi, som sier dette om Busons diktning: "...men det er fargespelet som dominerer diktet (om sommerfuglen og tempelklokka – min anm.), det gule fivreldet på den blågrøne tempelklokka. Den reint ytre gleda over fargane sigrar over den filosofiske mysterietanken, som og er til stades". Men gjennom en rekke andre dikt viser Buson oss bl.a. ensomheten – slik den er – uten nødvendigvis å ha noen ambisjoner ut over det. Enn å vise oss det!

fjerne slag
av tempelklokker
tunge av kulde

Buson
To merkelapper fikk Kobayashi Issa klistret til seg... Skjebnedikteren. Og hverdagsdikteren. Og for å ta tak i det siste første. Hverdagene var langtfra lette for denne dikteren; strid i slekta og andre problem var en del av livet hans allerede fra barndommen. Han giftet seg seint – over femti gammel. Han ble far til fem, men alle barna døde helt unge. Og dette skriver Inadomi om Issas diktning:

"...dikta hans er ei blanding av gråt og smil, av rådløyse og livsmot. Likevel er det katharsis i dikta, kanskje av di han identifiserer seg med det han syng om. Dette er sjeldsynt i haikudiktinga, og det kan vera ein av grunnane til at Issa blir ulikt verdsett av haiku-interesserte i Japan. Issa let sitt diktar-ego leva med, han har medkjensle med det han skriv om, medan den estetiske gleda som Buson syner, eller den djupna Basho freistar syngja inn i sine dikt, er sjeldnare hos han".

ikkje gråt små insekt
også stjernene må skiljast
frå sine

Issa
Så kom opprøret i japansk haikupoesi... Masaoka Shiki var en av dem som representerte den realistiskorienterte retningen innenfor haikupoesien mot slutten av attenhundretallet. Og modig må han ha vært da han i en bredt anlagt artikkelserie åpent kritiserte Basho, og til og med mente at Buson var den største poeten. Ikke Basho. Shiki har også etterlatt seg en solid litteraturteori, der han først og fremst opptrer som en eksponent for nytenking innenfor poesien.

Han var blant annet en sterk forkjemper for at haikupoeten studerer også andre kunstarter. Og mente at det nærmest burde være en forutsetning – for å kunne bli en god haikupoet – at en også vet noe om billedkunst. Om musikk. Om teater. Inadomi kalte Shiki en bevisst kulturradikaler og revolusjonær. Shiki var også redaktør for månedsbladet Hototogisu (Gjøken) – et tidsskrift som har fått mye av æren for den plassen haikudiktet har i dag. I moderne japansk kunst.

gjennom snødrevet
elleve menn til hest
utan å sjå seg attende
Shiki